Bryllup før i tiden

De fleste har hørt om hvordan bryllupene var "i gamle dager", for lenge siden. Nå er det nok tider som nok hører til "gamle dager" som ikke hadde så storartede bryllup. Det sier seg selv at et bryllup under krigen led av de manglene som var da. Det var vanskelig å få tak i nok mat, klær, sko og gaver. Men også da var bryllupene fester som var merkedager i en ellers grå tid. Langt tilbake har det vært tradisjon ved bryllup at hver gjest brakte med seg litt mat. Under krigen ble nok det redningen for mange.

Å feire bryllup i de harde 30-årene, var heller ikke så enkelt. Fortellingen om et bryllup der det bare var plass til brudeparet og de to forloverne, og der bryllupsmiddagen var kjøttkaker, er sikkert bare en av mange liknende. Seks sønner ble det, og de fem som vokste opp fikk et meningsfylt liv. Minnet om en arbeidsom mor og et enkelt hjem hadde likevel noe av glansen for dem. Mor og far satset alt for å gi dem en god oppvekst. På gravferdsdagen sto seks velkledde oldebarn ved båren med hver sin rose. Brudekjolene skal være hvite i dag, men det har ikke alltid vært skikken. De eldste brudekjolene var svarte, som i dag er sorgens farge.

Under en og samme bryllupshandling var det før også vanlig at det var flere brudepar samtidig. I dag synes vi kanskje at det er litt rart, men de som opplevde det dengang, syntes ikke det var så merkelig. Mange steder var også bryllupsdagen søndag, etter gudstjenesten. Dersom man ikke var der presten bodde, men i et anneks dit presten kom med egen skyss en gang i måneden eller sjeldnere, var det viktig å få gjort alt det nødvendige samtidig. Ofte kom presten kvelden før, hadde dåpsinnskrivning og kontorarbeid om kvelden. Neste dag, etter gudstjenesten, hadde han først vigslene, så jordfesting over de som var døde og begravet siden sist han hadde vært der, og så gikk han til syke og døende med nattverden. Rundt om i mange prestekontorer forteller en liten bit av alterring, et lite bord og to lys om det som også var en viktig del av gamle tiders vigselspraksis. For mange hadde ikke råd til å ha stort bryllup. Det var bare gårdeiere og rikfolk som vanligvis hadde det. Arbeidere og husmenn, drenger og hushjelper ble også gift. Kanskje det til og med var mest vanlig å ta et enkelt bryllup på prestekontoret eller i kirken. I dag er det viktig å huske på at vi vel har det bedre økonomisk enn mange hadde det den gang. Likevel er det mange som velger å bruke pengene på bolig i stedet for et stort bryllup, der alle slektninger og venner får være med. Tre dager til ende feiret de før, har vi hørt. Men så stilte naboer opp med overnattingsplass, og ungdommen fikk sove på låven. Det viktigste var var å være sammen, glede seg sammen, og derved styrke slektsbånd og nabofellesskap. Vi kjenner også til spesielle brylluper med nasjonaldrakter, med brudekrone i sølv og mye stas. Noen malere foreviget dem, fikk oss til å tro at slik var alle brylluper den gang. Men det var fremdeles storgårder og rikfolk som hadde anledning til å feire bryllup på en slik måte. I dag prøver museer og folkedanslag å vise hvordan disse bryllupene var. Mange flere har råd til å feire et rimelig bra bryllup enn før. Slik sett er vi rikfolk de aller fleste i Norge nå. Når noen likevel er forsiktige og prøver å gjøre det enkelt, er det fordi vi alle vet at ting skal betales, og at bruken av våre midler må prioriteres.